Klipsch RF82 - De Tusens Hjems Dynamikkbomber

Etter at det kom en forespørsel om å legge ut denne testen også under brukertester får jeg bare beklage at det i dette tilfellet ble dobbeltposting siden den også ligger i tråden min

Klipsch RF82 - De tusen hjems dynamikkbomber?




I en hobby hvor vi finner høytalere fra ett hundringer til flere millioner kroner er det i klassen rundt 10 000 frognertiere vi finner mange av de mest interessante modellene. Da har vi beveget oss bort fra det aller billigste og vi befinner oss i en prisklasse som er et fornuftig kompromiss mellom pris og kvalitet for de som ikke vil selge en nyre for å finansiere anlegget. Denne gangen er det Klipsch RF82 som har fått kjørt seg og jeg ser ikke bort fra at denne høytaleren kan bety en betydelig nedgang i nyre-markedet. For hvorfor betale mer?

Klipsch har i alle år vært selveste hoffleverandøren av dynamikk. Med røtter flere tiår tilbake i tid har de bekreftet og tviholdt på sin posisjon i markedet til tross for at konkurrentene så vidt har begynt å ta etter de. Med et modellspekter som spenner seg fra små pc-høytalere til de überdyre Palladium høytalerne bør det være noe for de fleste.
Men historien til Klipsch er langt fra rosenrød. Riktignok selger Klipsch høytalere i samme tempo som hjembrent distribueres rundt på en ungdomsfest, men for mange av oss som har noen årringer på bakenden har Klipsch i de senere år forandret seg så mye at de har gått fra å være denne hoffleverandøren av lettdrevene dynamikkbomber som attpåtil låt godt til å bli en leverandør av mer ungdommelig partyhøytalere med et helt annet fokus på lyden enn hva de hadde før. Selv har jeg vært den heldige (og lykkelige) eieren av både Rf7 og La Scala, og jeg har hørt deres RF83 ved flere anledninger. Kort sagt har jeg dømt sistnevnte nord, ned og til skogs. Denne modellen skulle ta over for RF7, men den lydmessige arven ble brutalt voldtatt og glemt. Dermed var det ikke uten en viss skepsis at jeg gikk med på å teste ut lillebroren RF82, for om RF83 låt helt hæggel måtte jo en enda mindre utgave låte helt pyton. I tilfellet noen lurer så sitter jeg nå og spiser i meg mine ord.

RF83 er av utseende muligens den perfekte stuehøytaleren med sine moderate mål. Ett stykk høytaler strekker seg 110,7cm i været, den er 24cm bred og i dybden måler den 41cm. Med en totalvekt på 30kg pr høyttaler og et meget solid kabinett gir denne høytaleren et meget godt kvalitetsinntrykk. Et kvalitetsinntrykk jeg ser ingen grunn til å ødelegge med å ha på den lydmessig transparente frontplaten som festes ved hjelp av magnetisme. En aldri så liten og fiffig løsning, for når du tar av dette coveret går RF82 fra være en meget WAF-aktig høyttaler til å bli det den faktisk er; en stilig og visuelt rå høytaler. Det velkjente Tractrix hornet er på plass og det samme er de verdensberømte gulaktige Cerametallic basselementene som i denne høytaleren er på 8tommer pr element. Bare utseendet av den uten dekselet bør være nok til å skremme naboene fra vettet lenge før du kobler de til forsterkeren din. Hvis du på toppen av det hele forteller de at disse tilsynelatende konevennlige høytalerne har en følsomhet på 98db\1w så er det ikke umulig at noen av de ringer purken lenge før du tar de i bruk.

[u]Utfordringer er til for å løses.[/u]
Høytalere hvor diskant og\eller mellomtone sitter i en hornløsning kan ofte by på visse problemer i henhold til plasseringen, og det gjør det også her. Selv om RF82 var overraskende lette å plassere riktig i forhold til mine egne Avantgarde Duo som i direkte sammenlign fremstår som det ultimate marerittet , så var det ikke bare tut og kjør. Det å sette RF82 klin inntil side- og bak-veggene er å be om bråk, her anbefales det så absolutt at du drar de litt ut på gulvet og vinkler de inn mot lytteposisjonen din. Selv tok det meg ikke mer enn en halvtime med lydsporet “seven drum attakk” og det var det så absolutt verdt. Fra å låte totalt ufokusert disket de opp med en lydmessig plasseringsevne tett opptil det perfekte.
Den andre utfordringen disse høytalerne vil gi deg er innspillingstiden. Som seg hør og bør med en Klipsch høyttaler kreves det ca 200 timer med innspilling før de virkelig sitter, men allerede etter ca 100 timer begynner det så vidt å smake fugl av lyden. Tro meg, til tross for at disse 100 timene kan fortone seg som en skikkelig tålmodighetsprøve er det verdt det, for rett ut av esken høres de slett ikke bra ut.
Kom deg opp av sofaen!
Det sies at man ikke skal begjære sin neste, dette hørtes for så vidt logisk nok ut det - helt til jeg spilte ett par låter på dette fyrverkeriet av en høyttaler. For noen ganger så er det faktisk en utakknemlig jobb å skrive en produkttest. Årsakene kan være så mange, men i dette tilfellet var det faktisk langt mer artig å spille låt etter låt enn å skrible ned noen ord.
Når teknokratene i Warp Brothers dempet lydbildet og proklamerte at “We Will Survive” bærer det av gårde i det pokker så ungdommelig tempo. Litt mørkt, litt innelukket og det går aldri helt kjellerdypt, men disse åttetommerne har en enorm slagkraft, tankene vandret sporenstreks tilbake til de klassiske RF7. Lydbildet vokste seg rundt meg, dynamikken og hurtigheten dro meg rett inn på en hvilken som helst technoklubb, volumet bare økte og økte, gliset ble bredere og bredere. Woodoo and Serano sa det best; Blood is Pumpin! RF82 viser null respekt for lytteren og tar pulsen opp på et nesten farlig nivå før høytaleren gir seg takket være sine fysiske begrensninger.
Selv måtte jeg bare ta meg en liten pause for å nok en gang oppnå bakkekontakt, det er tross alt få som handler høytalere i denne prisklassen kun for å spille techno på et øredøvende nivå.


Gode tilkoblinger, dog med den sedvanlig billige skinna. Legg merke til bassporten, det er to slike pr høytaler så ikke bli altfor overraska om det en dag kommer noen mjauing fra høytaleren.

Her i landet har vi faktisk en blomstrende musikkindustri som får altfor lite oppmerksomhet, Kari Bremnes er kanskje den ypperste fanebæreren for norsk kvalitetsmusikk, men nylig ble jeg også gjort oppmerksom på Sigvart Dagsland og hans Verden Vil Bedras. Med et lydbilde fylt til randen med klare og distinktive akustiske instrumenter i kombinasjon med litt plystring og antydning til overproduksjon hva plassering av instrumenter angår fikk RF82 kanskje litt vell mye å jobbe med. Hvor 8tommerne smalt til på technolåtene sliter de litt mer på denne låten hvor bassen ligger som en fundament fremfor å stå i fokus. Ved andre ord er også denne høytaleren preget av fysikkens begrensninger; size does matter! Med denne litt ufokuserte romlinga i bunnen sliter også høytalerne litt med overgangen fra øvre mellomtone til diskantområdet. Det optimale her vil være en sømløs overgang som gjør det umulig for lytteren å kunne peke på overgangsområdet.

Klispch er som nevnt mest kjent for sin ville dynamikk og høye gøyfaktor, to vesentlig faktorer som også står meget høyt i kurs hos undertegnede selv om muligens ikke alle mine naboer er helt enig med meg i dette. Etter å ha konstatert at disse høytalerne gjorde det langt bedre på techno enn kompliserte viser var det på tide å nok en gang sjekke ut selve gøy-faktoren.
Like A Stone, Alone i Break og Trail of Tears er kanskje de mest ihjælspilte låtene jeg har. Like a Stone er den lettere lurvete rockelåta hvor vokalist Cornell er den stolte eier av en rusten men ekstremt slagferdig stemme. Dessverre klarte aldri disse høytalerne å gjengi denne låten helt perfekt. Mangelen på kontroll helt der nede ødelagte litt, men de sleit enda mer når det skjedde veldig mye i lydbildet. Litt mangel på oppløsning gjorde at noen partier i låten fremsto mer som lapskaus enn et lydmessig koldtbord hvor mange enkelt kan plukke ut hver rett og de er en anelse skarpe helt i toppen. Men når gitarist Tom Morello drar sin berømte gitarsolo var jeg solgt samtidig som jeg så lyset. For om du er ute etter en nøytral høyttaler som kan gjengi Bach sine mesterverker er det bare å gå videre, er du derimot en fan av musikk som drar deg opp av sofaen er denne høytaleren rasende festlig. Det er lenge siden jeg har reist meg fra sofaen, men det gjorde jeg her. Dynamikken og punchet, lydbildet som bredte seg utover i alle mulige retninger, det var rett og slett umulig å ikke ta frem luftgitaren og rocke laus. Takk og pris bor jeg aleine!

[u]Film[/u]
Det er få scener jeg vet om som smeller mer til enn den berømte skytescenen i Die Hard 4 hvor McClane bare skal hente en pinglete datahacker. Problemet er bare at også en gjeng crazy leiesoldater gjerne vil terminere hackeren en gang for alle. Når disse og McClane braker sammen flyr det kuler i alle mulige retninger og ting eksploderer rundt øra på seeren. Som tidligere nevnt har RF82 en begrensning med tanke på størrelsen på elementene og dette gjør dessverre at høytaleren uten tvil ville hatt godt av litt drahjelp fra en dedikert subwoofer i filmsammenheng. Sett bort fra dette strålte den seg igjennom resten av lydbildet. Det var ikke videre vanskelig å følge banen til mange av kulene og det var plenty av risp, rasp og snert i lydbildet. Disse høytalerne er såpass dynamiske at jeg endte opp med å se igjennom hele filmen til tross for at jeg egentlig bare skulle se igjennom den ene scenen!



[u]Ungdommelighetskilden[/u]
Klipsch har aldri vært produsenten som aldri har falt i smak blant erkebritiske cognac-nytere som foretrekker å høre på pianostykker fra komponister hvis navn jeg verken kan stave eller uttale, nei, Klipsch er produsenten for alle som gjerne vil ta med seg både rockefeller, en god kinosal og en liten og intim live-klubb hjem i stua, ved andre ord er dette hifi-bransjens svar på selveste Kinderegget. Denne høytaleren trives ikke noe spesielt godt med kompliserte låter hvor det skjer mye i lydbildet; til det mangler den en del på oppløsningen, den har en vilter og til tider lys topp og må matches med omhu, men der hvor den virkelig briljerer er på gøyfaktoren. Shit la gå at den ikke går kjellerdypt, at den ikke har den mest frodige mellomtonen eller den roligste diskanten, for når det kommer til dynamisk engasjement og utprega gøyfaktor ser jeg for meg ytterst få - om noen - utfordrere i denne prisklassen.

Har nr mindre... RF-62 og er mye enig i det du skriver


Kan vel nevnes at Klipsch er veldig kresene på elektronikken, bruk helst forsterkere med VARM klang.
Skal klipsch brukes til musikk vil jeg si at det er bare RØR forsterkere som får fram det brede smilet

Klipsch til film må bare oppleves for de som ikke har gjort det
Skal du virkelig he det morro med film i kringlyd uten og koste på masse penger er Klipsch et veldig godt valg
Hardtslående, dynamisk og spilleglede

RF62 har jeg desverre ikke fått hørt, men jeg skal leike meg litt med ett par rf52 fremmover, så det blir spennende å se hvor store forskjellene er mellom disse to modellene.

Jeg er helt enig med deg i at rør og klipsch er den ultimate komboen. Dog vil jeg nok ikke si at dette er et must for å få frem gliset; for klipsc på yamaha\parasound fikk meg også til å glise ganske godt, men med rør gikk gliset rund baut. Testen av RF82 falt på samme uke som jeg hadde en mcintosh mc275R til test men siden den ble testet med tanke på duoene måtte jeg nesten bruke tiden på dette. Men en ting er sikkert, med 275 låt RF82 helt bloody marvelous

Klipsch er - som du skriver - det perfekte valget for hjemmekino, man får utrolig mye for penga så lenge det er utelukkende film som står på menyen. Dog synes jeg iallefall RF63 og RF83 har fått betydelig konkurranse fra JBL sin nye LS serie. Men i prisklassen under 15k er klipsch en udiskutabel vinner for hjemmekinofolket som ikke vil bruke ei månedslønn på høytalere.