[Brukertest] Parasound Jc1 - Amerikanskt fyrverkeri på boks!

jeg er litt usikker på om testene mine kommer opp på et tilfredstillende nivå nok til å fortjene en plass i denne kategorien, men jeg gir det ett forsøk, så bare rop ut om du er uenig

[u]Parasound JC1.[/u]



[u]En drøm kommer inn døra[/u]

Lyd & Bilde er en dyr og omfattende hobby, man vil gjerne oppnå bedre og bedre lydkvalitet i et muligens håpløst forsøk på å oppnå nirvana. Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg savner tiden hvor jeg var rundt 13 år. Jeg og resten av kidza gikk ofte innom expert og elkjøp for å titte på de feite anlegga fra Sony, Phillips og JVC. Lydkvalitet? næsj, det var underordnet. Her snakket vi antall rms watt. Dessto høyere tall, dessto kulere og bedre måtte jo anlegget være. Og den som hadde det høyeste antallet rms watt hjemme hos seg selv var selvfølgelig litt ekstra kul. 14 år har gått siden den gang og det siste året har på mange måter fortonet seg som en håpløs jakt på den effektforsterkeren som kan drive mine Jbl Array 1400 på en fortreffelig måte. Effektforsterkere som midgard oberon 6.1, rogue stereo 90, usher 1.5 og vincent sp991 har vært i ilden før de har forlatt undertegnede i en følelse av oppgitthet i et lytterom som manglet selve motoren i anlegget. Men drømmen var der. I prisklassen 60k+ var det mye snacks, men når lønna plasserer meg fint i nedre middelklasse har det ikke vært bare bare å handle inn så dyre produkter. Et ørlite håp fikk jeg imidlertid når jeg fikk en meget god pris på den kritikerroste Hegel H4SA. Den skulle jeg ha, ingen tvil om det nei. Låt godt gjorde den, prisen var lav og forsterkeren var jo rimelig rå å se på da. Men dagene gikk, ukene gikk og så hadde det plutselig gått ett par måneder. Tålmodighet er så absolutt ikke min sterkeste side. Når denne innbilte tålmodigheten begynte å nærme seg slutten fikk jeg plutselig et sabla godt tilbud på de annerkjente Parasound JC1 - en av mine drømmeforsterkere. Her var det bare å si ja takk til å teste de ut. Slike muligheter byr seg ikke i hytt og pine.

[b][u]Amerikansk Design på sitt beste[/b][/u]

Parasound har alltid vært en annerkjent produsent. Ekte, amerikansk lyd til en forholdsvis overkommelig sum. Og med vårt særegne norske avgiftsnivå har Parasound blitt en produsent med en selvskreven plass i det celebre selskapet hvor man møter bl.a. mcintosh, pass labs og revel bare for å nevne noen. Et selskap hvor en plass fort koster noen månedslønner for de av oss med normale lønninger. Kanskje ikke så rart mange av oss har falt pladask for Parasound's P3, en rimelig 2kanals forforsterker som låter langt bedre enn de 10 laksene norske grossister krever for den. Men det var først når Parasound lot den annerkjente forsterkerguruen John Curl få frie hender at Parasound tok steget opp i eliten. JC1 var tittelen på dette prestisjeproduktet. Med det velkjente Halo designet veier hver blokk litt over 30 kilogram og under panseret finner vi mange flotte løsninger og fancy komponenter som jeg ikke engang skal prøve å forklare. Min tekniske side er av den begrensede sorten, takk og pris for at øra fungerer bedre!
JC1 er oppgitt til 400w i 8ohm, 800w i 4ohm og spinnville 1200w i 2ohm, dette er pr blokk! I dagens verden høres ikke 400w sånn grådig mye ut, men når kan få kjøpt 5x170w på elkjøp for kr 1999 på superdupertilbud bør det være klart at man slettes ikke bør se seg blind på tallene. Men hej, litt morro er det jo at kjente hifiskribenter har målt jc1 blokkene til 545w i 8ohm. Er det lov å krone Parasound til kongen av moderasjon hva reklame angår?

Moderasjon er imidlertid et ikke-eksisterende ord når det gjelder forpakningen og baksiden av disse monstrene. Etter å ha pakket ut forsterkerne fra to solide pappesker (pr blokk) må man først ta de ut av en herlig luksuriøs silkepose.
På baksiden finner vi to sett høytalerterminaler i tilfellet man vil kjøre bi-wiring fult ut, rca og xlr inngang med en liten vippebryter til å velge mellom de to (genialt for de som har både en surroundboks og en stereopre, rca fra recieveren og xlr fra stereopreen), nettbrønn og sikringsbrønn, 12 volts trigger input og output om man har en pre som bruker seg av dette, man kan også velge om blokkene skal skru seg på ved hjelp av 12volts triggeren, ved manuelt påslag eller når de mottar et signal fra forforsterkeren og man kan justere forsinkelen på påslagene slik at man begrenser belastningen på sikringsskapet litt. Alt er i god kvalitet, men jeg kunne vel strengt ha ønsket meg litt mer solide høytalerterminaler, plastik på et så dyrt produkt blir i mine øyne en liten skamplett.
Nevnte jeg at de er dritlekre å se på? unnskyld språket, men det er de faktisk. Selv i sin lyse finish unngår de å se for femi ut takket være seriøse dimensjoner og maskuline kjøleribber som får disse blokkene til å fremstå som det perfekte beviset på "manne-waf".



[b][u]High End møter low\mid-end[/b][/u]

Disse blokkene ble puttet inn i et system bestående av jblr array 1400, jbl arry 880, yamaha rx-v1800 og samsung bdp 1400. For testing av deres musikalske kvaliteter ble yamahaen byttet ut med en Parasound P3. Ingen av disse komponentene er i nærheten av samme klasse som JC1 blokkene, men P3 har ved flere anledninger overrasket meg med tanke på prisen som føles lavere og lavere for hver gang jeg tester denne forforsterkeren. Og om disse blokkene får anlegget til å blomstre selv med middelklasse kringutstyr, snakker vi da en lydmessig polleneksplosjon hvis jeg oppgraderer resten av anlegget?

[b][u]Dj, spinn that record![/b][/u]

Hm, noe var galt. Her hadde jeg lagt opp en fin liten plan for testingen. Cd'ene var lagt i riktig rekkefølge, colaburken var sprettet og potetgullposen var åpen, litt pausesnax hører med. Men bassen satt ikke. Ikke som den burde gjøre. På tide å flytte høytalera. Det hjalp. Men ikke nok. Ifølge annerkjente hifiskribenter og endel brukererfaringer skulle jc1 blokkene ha en fantastisk tight og djup bass. Problemet var bare at den slettes ikke var så utrolig mye bedre enn hva usher 1.5 serverte. Mulig hukommelsen lurte meg, men her sto jeg på mitt.
AHA! Fidelity påpekte nettopp dette når de testet jc1 på b&w 801d, man er nødt til å skru bias på High for å få mest ut av disse blokkene. Noen har imidlertid påpekt at dette ikke er noen forskjeller, jeg skal love deg jeg håpet at disse tok grundig feil når jeg så at begge bryterne var vippet på Low. Vel, over på High og en time med lav bakgrunnsmusikk mens jeg selv forlot åstedet.

Noe hadde skjedd. Jeg hørte det med en gang jeg fikk lukket døren bak meg og hengt av meg jakka. Anlegget spilte den samme låta som det spilte når jeg stakk. Noe var så absolutt annerledes. Med et fårete glis om kjeften og store forventninger plantet jeg skrotten godt ned i sofaen, klar til dyst, nå skulle jc1 virkelig få vise hva de var gode for selv med low\mid-end kringutstyr.



Og hva kan være bedre å starte festen med enn Yello - Planet DaDa og Infected Mushroom - Viscious Delicious? Førstnevnte er en låt jeg mer enn gjerne bruker til å teste ut ethvert anlegg og enhver komponent jeg låner ørene til. Dette er ei synth låt hvor det vokalmessige blir holdt på et minimum mens tunge bassrytmer dæljer løs på den stakkars lytteren. Viscious Delicious er ei psykellisk låt fra Infected Mushroom. Hvor mye lsd og andre kjemikalier som svømmer rundt i blodårene deres vet jeg ikke, men det er ikke til å legge under en stol at dette er fett og kult som bare pokkern! Med JC1 som kraftleverandør tegnes det opp et gedigent lydbilde, ikke bare i bredden - vi har alle hørt flokselen "lydeffekten befant seg borte hos naboen" - men også i høyden. Når jeg lukket øynene var jeg ikke lenger i gamle ærverdige Trøgstad, det var som å stå ringside på The Gathering eller Sensastion. Lyden bare var der. Endelig slapp jeg å høre nøyaktig hvor høytalerne sto henne! Og for en tyngde da mann, det er nettopp dette jeg har savnet ved alle andre forsterkerne jeg har testet ut; evnen til å kontrollere arrayene selv på idiotiskt høyt volum. Om jc1 klarer dette? ja det vil jeg så absolutt tro. Parasound P3 har 80 knepp på volumkontrollen, når jeg kom til 60 var det bare å gi seg. Det låt totalt uanstrengt samtidig som bassen var tight som f'ern og gikk kjellerdypt når den skulle dette. På det verste føltes det såpass godt i hjerterota at det var bare å skru ned volumet før kveldens bursdagsfest ble byttet ut med hjertemassasje av folk i hvitt! Ved andre ord besto jc1 denne dynamiske øvelsen med glans. Desverre for resten av nabolaget blir det nok mye techno, trance og dance musikk fremmover ja!

Det å teste ut et anlegg kun ved bruk av synthbasert techno er litt som å plante stumpen i en Ferrari og gi bånn pine på ei langstrekke, det er ekstremt kult og tøft, men det sier egentlig nada om hvordan kjøreegenskapene til kjerra egentlig er. Man vil jo gjerne bruke bilen sånn ellers også, det samme gjelder så absolutt jc1 blokkene og det var på tide å sette anlegget på en litt mer omfattende prøve.
Lyset dempes, applausen fades ut mens ekstatiske tilrop fra publikummet kan høres, på scenen sitter gitargeniet Nils Lofgren mens han stryker sine fingre forsiktig over strengene. Allerede etter et par toner vet vi hva vi har i vente, mesterverket Keith Don't Go byr på gitarspill i særklasse, både jeg og publikummet visste det. Tilropene tok seg opp, det samme gjorde applausen. Plekteret føyk over strengene, det var en lett jobb å skille strengene fra hverandre, opplevelsen av luft, oppløsning, sting og rasp grep om meg. Det fikk bare gå at det var en anelse mørkt og lukket i toppen, dette småtåkete sløret var det eneste som tilsa at jeg ikke satt foran scenen. Etter å nylig ha testet en cary preamp til rundt 25k og en cdspiller fra samme produsent til omtrent samme pris er det iallefall en smal jobb å finne synderen i anlegget mitt; samsungen er langt under par som cdspiller og selv om p3 gir utrolig mye for penga ligger den fortsatt et krokodillehode bak jc1 hva musikalitet angår.
Neste naturlige testspor ville selvfølgelig ha Ole Paus med Som En Storm. Men søttern heller, jeg skal ærlig innrømme at det til tider kan være noe så der bøtte kjedelig å kun bruke annerkjente testspor. Da er man nødt til å virkelig finlytte - og stole på hukommelsen - for å kunne dissekere lyden og som om det ikke var nok, så må man uttrykke deg på en slik måte at det hersker ingen tvil om akkurat den pulsen fremsto som litt mer frodig enn hva den gjorde med den forsterkeren. Nei, ikke idag, med jc1 spent til arrayene skal jeg ha det morro, jeg kan gjerne nyte ei god bluesplate, men det er fortsatt rocken som står mitt hjerte nærmest.
Med Chris Cornell i spissen og Tom Morello på gitar har Audioslave blitt et av de mer markante rocke banda i amerikansk historie, riktignok er låtmaterialet av variabel kvalitet men når alt klaffer snakker man mesterverk! Chris med en av verdas råeste stemmer, Morello har noen av tidenes råeste gitarsoloer, og når disse to presser hverandre til ytterste i den eminente Like A Stone flesker JC1 til med en utrolig smekker mellomtone, et helt perverst rasp i øvremellomtone og diskant samtidig som de serverer DET spinnville fundamentet. Det er sann fryd å høre låta, helt frem til Morello's fantastiske solo. Da gikk fryden over i pur ekstase, jeg satt og trampa takta, jeg satt å headbanga, jeg tørka sikkel etterpå. Perfekt var det ikke, men så rå har aldri den soloen vært tidligere!
Jeg er sikker på at jeg kunne ha skrevet en hel bok med låter som fikk ett nytt liv med jc1;. Metallica (sad but true, don't thread on me), Korn, Twisted Sister, Iron Maiden, Dimmu Borgir, Satyricon, rockealbummene gikk i spilleren et etter et. Jeg har ikke hatt det så mye morro med rockemusikk siden jeg hadde McIntosh c220 som pre. Det handler om sjel, det handler om møkkete rock, det handler om en finger til samfunnet, det handler om driv! Og driv, ja det er noe jc1 byr på i bøttevis!
Låten The Day That Never Comes fra Metallicas nyeste plate Death Magnetic starter rolig men tungt, etter ca fire minutter blir det tyngre og tyngre, ca 40sekunder senere skriker vokalist James Hetfield "This I Swear" og plutselig eksploderer lydbildet; Kirk Hammett og Hetfield spiller opp mot hverandre og tre minutter med riff-extravaganza venter oss. Kari Bremnes og Ole Paus får ha meg unnskyldt; detta var mojjo med stor "M"!

[b][u]Rull film![/b][/u]

Som dedikert filmnerd er det viktig at anlegget ikke bare låter bra på musikk, men også på film. Det hjelper ikke med superdupergodt bilde om lyden er av middelmådig kvalitet, da blir det bare en film, men om anlegget virkelig serverer god lyd kan film fort bli en opplevelse, mitt mål er enkelt; jeg vil føle hvordan det er stå ved siden av John McClane når han fyrer laus og jeg vil ha følelsen av å håhndhilse på trommisten Joey i Slipknot rett etter at han drar sin steinsjuke trommesolo. Selvfølgelig skader ikke å få følelsen av å være en meter unna en lærkledd Kate Beckinsale i Underworld heller, men det er en helt annen historie.
For å få igang hjertepumpa føltes det naturlig å starte opp med SlipKnot dvd'en Disasterpiece. Lille Joey Jordison er uten tvil en av verdas beste trommiser og soloen på denne dvd'en er noe av det absolutt råeste jeg har sett av soloprestasjoner på ei scene. Mannen hamrer og tramper laus i et ekstremt tempo, resultatet er rytmisk og dynamisk til tusen, ikke minst setter dette klippet anlegget på en veritabel prøve. Det skal litt til å for å starte og stoppe 14tommerne i arrayene i takt med Joey's beinharde trommeslag. Det var som om høytalera takket meg når sporet var ferdig og de endelig fikk hvilt seg litt, for jc1 hamret ut trommeslagene i samme tempo som de foregikk på skjermen, ikke antydning til pustebesvær overhodet.
Men hva så med en av de ultimate testscenene blu ray formatet har å by på? I Die Hard 4 bruker Bruce Willis ca 11,5min på å få hovedrollen i et skytedrama av de sjeldne. Med teksten DTS-HD MASTER i displayet på recieveren var det bare å dukke. I et inferno av kjøleskap som veltes overende, eksploderende brannslukningsapparater og bomber, et kuleregn som ville ha gitt enhver amerikansk middelaldrende mann benner'n tegner jc1 opp et fantastisk bredt og omringende lydbilde. Ikke bare bidrar disse blokkene til en enorm kanalseparasjon som igjen leder til en langt bedre pinpointing av detaljer i lyden enn hva jeg har vær vant til, men de skaper også et såpass altoppslukende lydbilde at jeg ved en anledning pauset filmen, så rundt meg og lurte på hvorfor i huleste jeg ikke så surroundhøytalerne mine (de jeg ikke har altså). Og som om det ikke var nok har de dette berømte grunnfjellet av bass, den blomstrende mellomtonen og herlig luftige diskanten. Det føles rett og sett naturlig når kulene fyker rundt øra, og jeg har aldri hørt en pistol live! Men ikke bare det, samtidig som jc1 serverte meg denne scenen med brask og barm ga de meg også betydelige psykiske kvaler. Jeg har allerede nevnt hvordan jeg måtte se bak for å sjekke for bakhøytalere, men det var ikke nok. Plutselig dukket opp detaljer i lydbildet jeg så absolutt ikke har hørt før. Ikke rart jeg lurte på om det hadde rabla for meg.
Det ble mange gode testscener når jeg først satt meg med for å sjekke ut deres filmkvaliteter. Underworld, xxx (vin diesel versjonen altså), The Big Hit, filmer som drønner til. Vi leser hele tiden om skribenter som mener at film kan være bedre hjemme enn på kino. Selv har jeg stilt meg litt skeptisk til dette siden vi har en herlig thx sal rett i nærheten som jeg besøker rimelig ofte. Men med jc1 som kraftleverandør lurer jeg på hvordan mulighetene er for å få til et sammarbeid med Norske Kinoer slik at jeg kan få kinorullene og en fremviser hjem til meg selv, for lydmessig begynner det her å bli perverst bra! Nå må jeg bare finne et matchende effektrinn til den stakkars centeren som daglig truer med å ta livet av min Yamaha reciever

[b][u]Konklusjon.[/b][/u]

Denne testen gikk ikke helt som planlagt den. Jeg tenkte jeg for en gangs skyld skulle prøve å leike litt mer profesjonell. Jeg skulle gi en liten introduksjon av produsenten, forklare litt om kvalitetsinntrykket man får av produktet, jeg skulle skrive litt om hvordan de oppfører seg på film og jeg skulle gi en god forklaring på styrker og svakheter når det kom til musikk. Etter å ha lest igjennom musikk-delen av denne testen vet jeg ikke om jeg har skrevet en test av jc1, en omtale av et knippe låter eller bare en hel haug med ekstatiske førsteinntrykk. Men det er nettopp det som er cluet med Parasound JC1. De har krefter i massevis, bassen er noe av det tighteste jeg har opplevd i eget anlegg og selv om det til tider kan gi inntrykk av mindre dypbass er det bare et bevis på at JC1 tighter opp bassen der den skal og gir deg dypbass der det er det - mann unngår den grumsete dypbassen mange tror er naturlig. JC1's forførende vakre mellomtone og luftige diskant er et kapittel for seg selv. Disse to blokkene har kort sagt en fantastisk detaljeringsevne og oppløshet som kan gå begge veier, ikke bare fikk de anlegget mitt til å blomstre i forhold til tidligere, men de gjorde det også klarere hva som er feil og hva som mangler. Men, selv med Parasound p3 og samsung bdp 1400 - begge produkter som egentlig ikke bør parres med et så bra produkt som jc1 er - så fikk jeg en helt annen gøy faktor enn hva jeg har hatt siden Mcintosh c220 sto i mitt system. Da får det heller gå at diskanten er litt vilter og lys til tider, at det henger et lite tåkeslør over lydbildet og at bassen kunne ha vært bedre, dette er jævelig morro!! (unnskyld språket). Til slutt vil jeg bare si tre ting: (1) JC er ett par fantastiske effektrinn. (2) Jeg kjøpte de. (3) jeg gruer meg til enhver strømregning som kommer min vei, for det blir garantert sabla mye musikk og film fremmover!

Jeg skjønte med en gang hvem som hadde skrevet brukertesten - du har en særegenhet i måten du skriver på. Ikke noe galt i det, tvert i mot. Alltid veldig gøy å lese dine erfaringer - det inspirerer

hehe, takker og bukker. Er egentlig litt usikker på hvordan denne særegenheten blir motatt på dette forummet, men det finner jeg nok fort ut av.

Den blir nok gledelig mottat, en frisk og vellskrevet omtale!

Skikkelig engasjernde test

Fikk meg til å mimre tilbake til da jeg kjøpte min første forsterker i tenårene. 50 Watts technics sammen med noe Sony høyttalere. Det var greier det

Nye effektforsterkere står på 2 års planen min. Parasound må vurderes da.

Meget bra omtale.

Slike tilbakemeldinger må jeg jo innrømme at varmet et halvgammalt bygdehjerte

Rune: Parasound er uten tvil noen krutegode greier. Jeg har dog aldri angret på at jeg solgte jc1 og arrayene til fordel for avantgardene, men dette er jo to vidt forskjellige konseptet. På arrayene testet jeg ut i mine øyne ganske så mange forsterkere og det var ingen som matchet jc1. Riktignok var det flere som nesten kunne matche på jc1 på enkelt-parametere, som en totalt sett var jc1 i en egen klasse. Til tross for jeg så langt ikke har angret på mitt valg, så skal jeg ikke påstå at savnet ikke har vært der, så når en a23 dukket opp på brukt'n til den meget fordelsaktig pris var jeg ikke sein om å slå til. Denne har den siste tiden fått drive ett par rf82 med stor suksess. Selvfølgelig er det en viss forskjell mellom a23 og jc1, men det er allikevel lett å høre at Parasound er Parasound!

Det skal bli spennende å følge dette 2års prosjektet ditt, håper du holder oss godt oppdaterte

Fabelaktig Skrotnisse! Flott at du engasjerer deg og deler erfaringer med oss andre!

Atle: De siste årene har jeg frekventert et stort antall nettfora uten å ha funnet et sted som passer meg, men nå tror jeg dette er funnet. Hjemmekino.no fremstår så langt som et sted med en mer troverdig takhøyde enn visse "konkurrenter" og da blir det litt mer interresant å delta også